Når du tror du har hoppet én gang for alle… og så må du hoppe igjen

Vet du hva jeg trodde lenge? Jeg trodde at det bare handlet om ett hopp. Ett stort, modig, vakkert hopp. At når jeg først turte å hoppe, virkelig bestemte meg, tok sats og kastet meg ut i det ukjente, da ville alt falle på plass. Ikke bare falle på plass sånn tilfeldig, men sveve på plass. Som myke hvite fjær, som dalte rolig og elegant nedover, i en rosa sky som omsluttet meg med varme og trygghet. Jeg så det for meg så levende. Hvordan jeg skulle stå der på kanten, ta sats, kjenne vinden i håret, slippe taket og bare… lande mykt, bli båret av noe større, en usynlig hånd som passet på at alt gikk fint.

Og innerst inne visste jeg jo at ting tar tid. At alt bygges stein på stein. Men en stor del av meg håpet kanskje likevel at når jeg først hoppet, så ville resten komme lettere. At flyten ville ta meg, som en bølge jeg kunne surfe på for alltid. At jeg, i det jeg bestemte meg, på et mirakuløst vis ville føle meg trygg, stabil, stødig og at frykten skulle forsvinne sammen med tvilen.

Men det var ikke helt sånn.

Det jeg har innsett nå, på ordentlig, er at jeg må fortsette å hoppe. Igjen og igjen og igjen. Det er ikke ett stort valg en gang for alle. Det er et valg jeg må ta på nytt, hver eneste dag jeg vil vokse. Hver gang jeg vil skape noe nytt, må jeg kjenne på uroen, på frykten, på alt som stritter imot og likevel velge å kaste meg ut i det. Det blir ikke nødvendigvis mindre skummelt, men kanskje blir det mer kjent. Kanskje blir jeg litt bedre på å vite at følelsen av frykt ikke betyr at jeg gjør noe feil, men at jeg er i ferd med å bevege meg dit jeg faktisk vil.

For to år siden skrev jeg på Instagram: "Jeg tar stadig sats." Og jeg gjør det fortsatt. Jeg tar sats. Jeg kaster meg ut i nye prosjekter, nye ideer, nye måter å være synlig på. Og nesten hver gang tenker jeg en liten stund: "Hva i alle dager holder jeg på med?" Men så husker jeg hvorfor. Fordi det er i det ukjente vi vokser. Det er ute på dypet, når vannet ikke lenger kjennes trygt mot anklene, når bunnen ikke er innen rekkevidde, det er da vi virkelig lærer å svømme. Jeg kunne valgt å bli på grunna. Der det er trygt, varmt, kjent. Der du vet hva som venter deg hver eneste dag. Men jeg vil ikke det. Jeg vil ikke være der. Jeg vil være der ute, hvor drømmene mine bor, hvor læringen skjer, hvor livet føles ekte.

Og det krever at jeg velger det. Ikke én gang. Ikke to. Men hver gang. Hver eneste gang.

En av deltakerne i mentorprogrammet mitt sa det så nydelig her om dagen: "Takk for at du hjelper/presser meg ut av komfortsonen, hadde ikke vært her uten deg." Og det traff meg skikkelig. For ja, jeg oppmuntrer andre til å gå ut av komfortsonen sin, men sannheten er at jeg gjør det selv hele tiden også. Det er ikke motsetning til å lytte til kroppen, å ta pauser, å være snill mot seg selv. Det handler om å forstå at vekst krever endring. Og endring krever at vi gjør noe vi ikke har gjort før. At vi våger å bevege oss, selv når vi er usikre, selv når vi ikke vet nøyaktig hvordan det vil gå.

På søndag har jeg bursdag. Og i den ånden av å fortsette å hoppe, av å teste nytt, av å kaste meg ut på dypere vann, feirer jeg med å åpne noe helt nytt: Jeg tilbyr nå 10 plasser til en Speed Ayurveda/Bedriftscoaching for 1111 kr. Du fyller ut et skjema hvor du deler litt om deg selv og businessen din, jeg ser på ditt ayurvediske blueprint i sammenheng med hvordan du jobber, strukturerer og leverer, og så har vi en 1-times samtale sammen der vi finner ut av hva som kan være ditt neste steg videre. Etterpå lager jeg en personlig PDF-guide til deg, med alle de juicy innsiktene våre samlet på ett sted. Jeg har så lyst til å feire bursdagen min ved å hjelpe deg å hoppe litt lenger ut i din egen drøm.

👉 Les mer og sikre deg en plass her

Så, er du klar til å ta sats sammen med meg?
Jeg lover deg, det er verdt det 💜